CPS - Creative Problem Solving

CPS - Creative Problem Solving

En standard CPS-prosess går gjennom syv trinn.

De fem midterste trinnene har to faser. Den første er den divergente (spredende) fasen. Der finne vi flest mulige forslag. Den andre er den konvergente (samlende) fasen. Der velger vi ut de forslagene vi skal gå videre med.

En CPS-prosess kan illustreres slik:

Beskrivelsen er tatt fra bøkene:

Praktisk nytenkning - Systematisk og kreativ problemløsning
av Leif-Runar Forsth

Kreativ undervisning
av Leif-Runar Forsth og Bodil Nordvik

CPS - Trinn for trinn

Vi forklarer først hva de forskjellige trinnene i CPS inneholder.

For å få en bedre forståelse av CPS-prosessen og  trinnene i CPS, kan du se på eksemplene på CPS-prosesser. Disse er det lenker til i spalten til høyre.

1. Utgangspunkt

Det første trinnet i CPS kaller vi utgangspunkt for problemet eller situasjonen. Ordet problem har i kreativ sammenheng en videre betydning en det som er vanlig ellers. I mange tilfeller kunne det vært bedre å bruke ordet mulighet eller utfordring.

På dette trinnet prøver vi å få en første forståelse av problemet og en første formulering av det.

Hensikten med dette trinnet er å gi en beskrivelse av situasjonen. Det skal også gi tilstrekkelig grunnlagsmateriale og forståelse til at vi kan arbeide med problemet. Noen ganger kan hensikten også være å klarlegge og utfordre rammene som er satt for problemet eller løsningen av dette.

En av hensiktene vil alltid være å forsøke å stimulere de videre prosessene i problemløsningsarbeidet.

Vi trenger ikke nødvendigvis bare å holde oss til fakta. Det hadde kanskje vært bedre å kalle dette trinnet for informasjonstrinnet. Eller for spekulasjonstrinnet. Vi kan nemlig også ta med påstander og meninger her som ikke nødvendigvis er fakta. På denne måten skaper vi en større spennvidde i vår beskrivelse.

Men i enkelte tilfeller kan det være viktig å skille mellom hva som er fakta, hva som er meninger og hva som er rene spekulasjoner.

Her gjelder det å få opp mange forskjellige fakta, informasjoner og spekulasjoner.

Det er viktig å skrive ukritisk ned alt du tenker. Hvis det er flere som arbeider sammen, er det viktig å få med seg alle forslag uten innvendinger og kommentarer.

Den konvergente fasen består i å velge ut et visst antall fakta fra den divergente fasen.

Vanligvis er det ikke viktig på dette tidspunkt å legge stor vekt på å finne ut hva som er de viktigste fakta. En rask gjennomtenkning og valg er ofte det beste.

Hensikten er ikke bare å finne de viktigste fakta. Selve prosessen med å velge ut gjør at vi begynner å bearbeide i hjernen. Denne prosessen gjør også at vi setter i gang nye tankeprosesser.

Ofte tror vi at det vi trenger er ideer eller løsninger, mens virkeligheten er at vi trenger å forstå problemet bedre. En god forståelse og formulering av problemet gjør at vi arbeider med dette på en bedre måte.

Hensikten med problemtrinnet er å bedre forståelsen av problemet. Vi skal også finne en god formulering, noe som øker sjansen for at vi finner en løsning som virkelig løser problemet.

I praksis er det slik at såkalte løsninger på et problem, ofte er skinnløsninger. De kan også være mer et svar på en uheldig formulert oppgave enn egentlig en løsning.

Trinnet Søk problem kan vi dele inn i tre undertrinn.

Her gjelder det å finne mange problemformuleringer.

Det er lurt å se på den opprinnelige formuleringen av problemet.

Vi bør også se på opplysningene vi har fått fram på faktatrinnet.

Utsagn som er kommet opp i utgangspunkt eller faktatrinnet, kan også kan tas med på problemtrinnet.

Det  er ofte lurt å omformulere et utsagn. Det er som regel lurt å omforme utsagn slik at de blir i spørsmålsform. Et spørsmål er en stimulans for hjernen til å begynne å arbeide med utsagnet. Hvis vi sier:

"Dette er for dyrt",

vil hjernen konsentrere seg om å tenke på at det er for dyrt. Hvis vi omformulerer dette til:

"Hvordan gjøre det billigere?",

vil hjernen prøve å finne svar på spørsmålet.

Det er viktig å huske på at problemtrinnet også skal være en hjelp i den videre prosessen. Dette er en av grunnene til at vi tar med så mange forskjellige ting i den divergente fasen.

På faktatrinnet var det ikke så viktig hva vi valgte i den konvergente delen. På problemtrinnet er det svært viktig å velge godt. Dette fordi den problemformulering vi velger, vil være avgjørende for hva slags ideer vi seinere kommer fram med.

Ofte vil vi være usikre på hvilke problemformuleringer vi egentlig bør velge. Hvis vi er usikre, kan vi tillate oss på et seinere trinn, for eksempel på idétrinnet, å også arbeide med de problemformuleringene vi ikke valgte.

Det er så viktig å finne en god problemformulering å arbeide med, at vi ofte setter inn et ekstra lite trinn på slutten av Problem konvergens.

Vi tenker oss da bedre om, eventuelt diskuterer, og velger så til slutt den problemformuleringen vi ønsker å arbeide videre med.

Det kan være den opprinnelige formuleringen vi startet med. Det kan også være en av de problemformuleringene vi fikk opp under problemtrinnet eller en kombinasjon.

Det viser seg i praksis at ideene ofte er flere og bedre hvis vi først har gått gjennom de foregående trinn.

I den divergente fasen gjelder det vanligvis å få flest mulige ideer. For å få til dette, er det nødvendig å utsette vurderinger og kommentarer.

Alle ideer er tillatt, både gamle og nye, gode og dårlige. Det viser seg ofte at jo flere ideer vi får, jo større er sjansen for å få gode ideer. Så selv i de tilfellene der vi bare er ute etter svært gode ideer, er det nødvendig å slippe fram alle andre typer ideer også.

For å få ideer, kan vi se på det som kom opp under de tre foregående trinn. Ofte er det slik at et faktum lett kan omformes til en ide. Og de fleste problemformuleringer kan føre til flere ideer.

Vi tillater at samme ide kan komme fram flere ganger, eventuelt i litt annen formulering. Vi tillater også ideer vi ikke kommer til å bruke.

Det virker hemmende hvis vi skal kontrollere om en ide vi eller andre kommer med, allerede har vært oppe. Det er raskere og mer effektivt å ta den med en gang til. Dette tillater også en flytende idéskapningsprosess.

Vi er nå klar til å gjøre det første valg av ideer. Hvor mange vi velger, avhenger av hva slags problem vi arbeider med. I noen tilfeller trenger vi én idé, i andre trenger vi mange for å løse problemet.

Hvis vi seinere i CPS-gjennomgangen skulle finne ut at vi egentlig ville valgt en annen idé enn det vi har gjort, kan vi gå tilbake og gjøre dette.

En løsning er noe vi tenker å gjennomføre og som løser det problemet vi har.

En idé er et forslag til løsning.

En idé kan være en fullt ferdig løsning. Men ofte er det slik at en idé må bearbeides før den kan regnes som en løsning.

Løsningstrinnet er å bearbeide ideer fram til mer ferdige løsninger.

På dette trinnet setter vi virkelig inn med vurderinger.

Løsningstrinnet kan deles inn i fem undertrinn. Vi skal nå se på disse.

Hvilke kriterier bør en løsning oppfylle?

For å finne disse, kan vi spørre hva det er som kjennetegner en god løsning eller en dårlig løsning.

Det opprinnelig problem og de problemformuleringer vi fant på problemtrinnet, vil også gi tips om kriterier. Et kriterium som alltid vil gjelde, er at løsningen skal løse problemet.

Vi går først gjennom en divergent fase der vi finner flest mulig løsningskriterier uten å vurdere eller kommentere.

På dette trinnet velger vi ut de viktigste løsningskriteriene.

Noen kriterier er så viktige at de må være med. Andre er ikke fullt så viktige, men de bør være med. Atter andre er slike som vi i hvert fall ønsker skal være oppfylt.

Hvor mange kriterier vi velger ut, avhenger av det konkrete problem.

Det vi nå gjør er å vurdere de ideene vi valgte i idé - konvergensen.

Vi tar hver av disse og vurderer dem mot løsningskriteriene.

Hvor nøye og omfattende vi gjør dette, avhenger av det aktuelle problem og hvor mye tid vi kan bruke på problemløsningen.

I noen få helt spesielle tilfeller, kan det være mulig å kvantifisere i hvilken grad ideene oppfyller kriteriene. Vi kan da sette på et eller annet tall. Ved hjelp av disse kan vi regne ut hvilke løsninger som best oppfyller kriteriene.

I de aller fleste tilfeller er det ikke mulig å gjøre dette på en fornuftig måte. Mange prøver allikevel å gjøre det, noe som ofte fører til at de lurer både seg selv og andre.

Den beste måten er vanligvis bare å kvalitativt vurdere ideene mot kriteriene. Vi kan rett og slett spørre, kan ideene oppfylle kriteriene? Og svaret kan være ja, nei eller kanskje.

Slik kan vi vurdere idé etter idé mot kriteriene. En slik gjennomgang kan ofte være oppklarende. På dette trinnet finner vi kanskje ut at vi heller burde ha valgt en annen idé. Og det er fullt lovlig å gjøre det her. Den må da vurderes mot kriteriene.

På dette trinnet bearbeider vi ideene videre. På en måte kan dette være som en slags ny idéfase.

Vi begrenser oss da til å arbeide med ideer som løser problemet:

Hvordan gjøre ideen til en bedre løsning?

I noen tilfeller vil vi gå gjennom en ny divergens her. Vi vil da måtte følge den opp med en konvergens der vi velger ut de bearbeidingene vi ønsker å bruke.

I andre tilfeller vil vi bare arbeide målrettet videre med løsningen. Det vi da gjør, er å forandre løsningen slik at den er mer i overensstemmelse med løsningskriteriene.

På dette trinnet velger vi den eller de løsningene vi ønsker å gå videre med. Dette er derfor nok en gang en form for konvergens. Vi kan på dette trinnet også bearbeide den valgte løsning noe mer.

I alle problemer vi arbeider med, er mennesker involvert.

Mange har gjort den erfaringen at om en idé eller løsning er aldri så bra, er dette ingen garanti for at den blir godtatt.

Av denne grunn er det tatt med et eget trinn som vi kaller aksept. Dette betyr å gjøre løsningen mer akseptabel for dem som kan påvirke løsningen eller som blir påvirket av den.

I mange tilfeller vil det ikke være noe klart skille mellom løsnings- og aksepttrinnet. Men selv i slike tilfeller viser det seg ofte at vi forstår bedre når vi spesielt konsentrerer oss om de mennesker som kan være involvert.

Aksepttrinnet kan deles opp i syv undertrinn. De fem siste tilsvarer de fem trinn under løsningstrinnet. De gjennomføres på samme måte som disse løsningstrinnene. I tillegg inneholder aksepttrinnet to undertrinn der vi konsentrerer oss om å finne personer. Vi skal nå se på dette.

Her gjelder det å finne alle de personer som enten kan påvirke løsningen eller gjennomføringen av den, eller som selv kan bli påvirket.

I dette tilfellet velger vi ut de som det er viktigst å ta hensyn til ved gjennomføring av løsningen. Enten fordi de kan påvirke løsningen eller fordi de kan bli påvirket av den.

Dette gjøres på samme måte som det tilsvarende trinnet på løsningstrinnet. Forskjellen er her at vi legger spesielt vekt på å finne de kriterier som er viktige for de personer vi valgte ut på trinnet ovenfor. En del av de kriteriene vi kalte løsningskriterier, vil også være akseptkriterier. Men ofte vil vi få opp nye kriterier her.

Her gjelder det å velge ut de akseptkriteriene vi synes er viktigst.

På dette trinnet vil vi vurdere løsningene mot akseptkriteriene. Det gjør vi som vi gjorde på det tilsvarende trinn; løsning - vurdering.

Dette trinnet utfører vi som det tilsvarende trinn; løsning - bearbeiding.

Vi utfører dette trinnet som det tilsvarende trinn; løsning - valg.

Hensikten med aksepttrinnet er, via de nevnte deltrinn, å komme fram til en bedre løsning. Dette betyr en løsning som er mer akseptabel for de mennesker som er involvert. I noen tilfeller vil dette bety at vi fullstendig forandrer løsningen, i andre kan det føre til små justeringer.

Problemet er ikke løst før løsningen er gjennomført i praksis. For å komme dit, må vi ha en plan for gjennomføringen først. Handlingsplanen går ut på å sette opp en plan over:

- hva skal gjøres
- hvordan skal dette gjøres
- hvor skal dette gjøres
- når
- og av hvem

På dette trinn i prosessen kan det ofte være nyttig å gå tilbake.

Vi bør da spørre oss: Trenger vi flere fakta? Eller har det vist seg at det er andre problemer vi også bør arbeide med? Og tilsvarende kan vi spørre oss for ideer, løsning, aksept og handlingsplantrinnet.

Hvis dette viser seg nødvendig, må vi selvsagt gjøre det. Ofte er det da ikke nødvendig å gjennomføre alle trinn i CPS på nytt. Vi kan begrense oss til å arbeide med det eller de trinn der det er nødvendig å gjøre mer.

CPS - Praktiske eksempler

CPS - Rot på skolen

CPS i prosesskriving

CPS - prosess for en skolestil

CPS - Den beste kreative metode?

CPS er i dag anerkjent som en av de beste metoder innenfor kreativitet.

Den brukes til å løse problemer og oppgaver innenfor de fleste områder av livet.

CPS kan brukes både i grupper og individuelt.

Metoden har vist seg å være godt egnet til å øke kreativiteten i andre sammenhenger enn når vi bruker CPS.

Praktisk bruk av CPS

CPS er en svært god metode. Den er ikke alltid lett å bruke. Det kan ta lang tid og mye trening før en behersker CPS godt.

I praksis vil vi ofte bruke modifiserte utgaver av CPS.

CPS er på en måte mer et sett av metoder enn en enkel metode.

CPS - mange metoder i én

Men vi kan også gjøre CPS i enklere varianter enn det som er beskrevet her. For eksempel kan vi slå sammen de tre første trinnene: Utgangspunkt for problemet, søk fakta og søk problem. Vi kan kalle dette sammenslåtte trinnet for "Forberedelse". Vi kan også slå sammen de to trinnene Søk løsning og Søk aksept. Vi kaller dette trinnet "Bearbeiding".

I det hele tatt kan vi forandre så mye vi vil på CPS i dens opprinnelige form. Vi kan sløyfe trinn, vi kan sette inn nye trinn og vi kan bytte om på rekkefølgen. Trinn i CPS er å forstå som overskrifter som i like stor grad beskriver hensikter som konkrete arbeidsmetoder. Vi kan derfor forandre innholdet etter behov.

På den annen side er det også viktig at du først lærer deg CPS, før du begynner med forandringene. Hvis du for tidlig prøver å omforme metoden til en egen metode, er det ganske sannsynlig at den vil ligne mye på hvordan du allerede arbeider. Dette er ikke nødvendigvis noe galt, men det vil som regel være en fordel for deg om du også lærer deg nye metoder som er mer forskjellig fra det du allerede kan.

Du må også ha prøvd CPS noen ganger, før du ser hvor sterk metoden egentlig er. Og selvsagt må du lære å bruke metoden, før du kan vurdere den ordentlig.

CPS øker sannsynligheten for at vi arbeider med de viktigste sidene ved problemet. Den øker også sannsynligheten for at vi finner en god løsning som tar hensyn til alle involverte. CPS åpner både for fast styring og for stor frihet.

Selv om CPS er en meget slagkraftig metode som ifølge forskning både er effektiv til å løse problemer og til å øke kreativiteten, kan den også misbrukes. Vi vet at det finnes tilfeller der CPS er blitt brukt mer til å kvele kreativitet enn til å få kreativitet fram. Hensikten med strukturen er ikke å sette opp gjerder, men å åpne opp.

Sidney Parnes som er gitt æren for å ha laget CPS, ble engang spurt om han visste om hvordan metoden ble misbrukt. Spørsmålet gjorde tydeligvis inntrykk. Først grøsset han, så ble han stille noen sekunder, og så sa han med følelse: "Yes, it keeps haunting me" ( ja, det hjemsøker meg).