5 Arbeid i grupper

Undersøkelser viser at grupper ofte kan løse problemer som deltakerne hver for seg ikke ville greie. En gruppe mennesker har mye større ressurser enn en enkelt person og derfor større slagkraft når det gjelder å løse problemer. I forhold til en enkelt person har en gruppe:

- flere informasjoner
- flere måter å se et problem på
- flere måter å tenke på
- mange flere erfaringer

Hver for oss har vi kanskje ikke kunnskaper eller ferdigheter til å løse problemet, men vi kan ha biter som sammen med de andres biter får puslespillet til å gå opp. Eller sagt på en annen måte: Ingen av oss er høye nok til å få tak i eplene på treet, men hvis vi står på skuldrene til hverandre, kan vi få tak i så mange epler vi bare vil.

Gruppedeltakerne kan også virke som stimulans for hverandre. Bare det å løse oppgaver sammen med andre kan være stimulerende i seg selv. Men andre kan også virke som direkte stimuli for våre tankeprosesser. Når vi arbeider sammen med andre, kan vi skyve hverandre over i nye tankebaner som vi på egen hånd ikke ville greie å komme over i.

Problemløsning i grupper kalles noen ganger idedugnad.

Det er ikke alltid slik at en gruppe får til mer. Forsøk viser at hvis vi legger sammen hva hver av gruppemedlemmene gjør på egen hånd, kan resultatet både være mer omfattende og bedre enn hvis de hadde arbeidet i gruppe. For at de skal få til mer som gruppe, må den fungere på en god måte og bruke gode arbeidsmetoder.

En vanlig og effektiv måte å arbeide i grupper på er å dele inn gruppedeltakerne i tre forskjellige roller:

- Problemeier
- Prosessleder
- Ressursgruppe

Prosesslederen og ressursgruppa skal hjelpe problemeieren å finne en løsning på problemet. Vi skal nå se nærmere på de tre rollene.

Det er nødvendig med en problemeier
Når det finnes et problem, finnes det alltid også noen som eier problemet. Når vi behandler et problem, er det alltid en eller flere som har tatt det opp. Noen har derfor en oppfatning av at det er et problem.

Uten en problemeier blir det hele mest en akademisk øvelse. Det kan være verdifullt som erfaring og læring, men det blir ikke det samme som når vi løser et problem som har en eier.

Vi kan godt behandle et problem som tilhører en som ikke er til stede. Vi kan også da bidra med noe, selv om det er begrenset i forhold til hva vi ellers kunne ha gjort. Og selvsagt finnes det helt spesielle problemer der det er en fordel at problemeieren ikke er til stede. Hvis vi behandler et problem som tilhører en annen, er det viktig å ha dette klart. Det kan ofte være mulig å omformulere problemet slik at det tilhører en som er til stede. En person kan for eksempel legge fram følgende problem:

- Min mann ønsker å slutte å røyke. Hvordan skal han få til det?

En omformulering som kan være mer fruktbar, er:

- Min mann ønsker å slutte å røyke. Hvordan kan jeg hjelpe ham med det?

Problemeieren er derfor også en som har myndighet eller mulighet til å gjøre noe med problemet.

Uten problemeier vil mye være skjult. Viktige opplysninger kommer ikke fram. Problemer og delproblemer blir oversett. Vi vet ikke hva som er de viktigste kriteriene for løsning.

Vanligvis er det bare en problemeier. Men det ikke noe i veien for at det kan være flere. I spesielle tilfeller kan en hel gruppe være problemeier.

Hvis en klasse skal finne ut hva de skal gjøre i de tre første timene på torsdag, er alle elevene problemeiere.

Problemeieren bestemmer selv
Det er viktig å ha dette klart: Hvem eier problemet, og hvem er bare hjelpere?

Når vi deltar i ressursgruppa, kan vi ha lett for å ville presse våre ideer eller løsninger på problemeieren. Selv om vår ide ser aldri så god ut, er det ikke sikkert at den totalt sett er best. Vi kjenner ikke til alt som problemeieren gjør. Vi har ikke gått i hans sko, og vet ikke alt om hvor de egentlig trykker. Selv om vi kan argumentere ham i senk for vår løsning, kan han ha intuitive følelser som taler imot den. Sist, men ikke minst, det er problemeieren som må leve med løsningen, ikke vi.

Derfor: Vi gir råd. Problemeieren velger.

Hvis vi bruker en trinnvis metode som CPS, er det viktig at problemeieren har mest å si på alle de trinn der vi gjør valg, og ikke bare til slutt. Det vil si at problemeieren er den som har mest å si når vi konvergerer på de enkelte trinn. På slutten av problemtrinnet velger problemeieren alene hvilket problem(er) det skal arbeides videre med.

Prosesslederen er en person som leder den kreative problemløsningsprosessen i en gruppe. Han er en møteleder.

Prosesslederens oppgave er å sørge for at gruppas ressurser blir brukt til å komme fram til en løsning på problemet. Lederens oppgaver er blant annet å:

- få fram en god stemning
- sørge for at gruppa arbeider med en hensiktsmessig problemformulering
- sette regler for prosessen og håndheve dem
- beskytte mennesker, tenkeformer og ideer. Spesielt minoriteter
- la være å blande seg i selve problemet
- velge metoder og teknikker
- lede prosessen
- unngå å vurdere forslag
- hindre destruktiv atferd
- ivareta problemeierens interesser
- sørge for at problemeieren selv får bestemme

Prosesslederen bør stå utenfor selve problemet. Han eller hun skal styre prosessen, ikke komme med egne meninger om hvordan problemet bør løses. Lederen må ikke trykke sine meninger og ideer på gruppa, selv om det er aldri så fristende.

Spesielt må lederen være forsiktig så hun ikke, bevisst eller ubevisst, leder problemeieren til å velge slik prosesslederen vil.

Prosesslederen bør derfor ikke komme med forslag til problemformuleringer, ideer osv. Prosesslederen skal styre gruppa slik at den bruker ressursene til hver av gruppemedlemmene. Det er ikke meningen at alle metoder og teknikker skal passe for alle. Derfor blir ikke alle i like stor grad med på alt. Vi prøver å ordne oss slik at vi i løpet av prosessen gjør bruk av de spesielle ferdighetene til hver enkelt: først noe som passer for mange, så for en, så for en annen osv.

Det er ofte nødvendig med sterk styring av prosessen i utrente grupper. Hvor sterkt prosesslederen styrer, avhenger av gruppas erfaring, av problemet og av metodene som brukes. Styringen er nødvendig for å beskytte mennesker og ideer og for å bryte gamle vaner. Det kan virke som en selvmotsigelse at en kreativ prosess krever strenge regler og sterk styring. Men det er nødvendig for å bryte andre sterke vaner og regler.

For trente grupper består styringen mer og mer i å velge metoder og stimuli.

Prosesslederen skal sørge for at menneskene fungerer godt i prosessen, og han må velge og bruke metodene slik at de får fram den enkeltes ressurser. Det er derfor viktig at prosesslederen er var for følelser, tanker og andre signaler fra deltakerne.

En av prosesslederens oppgaver er å holde tida.

Prosesslederen skriver - gruppa snakker
En vanlig arbeidsmetode i idedugnader er at ressursgruppe og problemeier kommer med ideer mens prosesslederen skriver ideene ned. Det vanligste er å bruke en flipover. Når et ark er fullt, henges dette opp på veggen ved hjelp av malertape. Det går også an å skrive på tavla eller på papir som er hengt opp på veggen.

Ressursgruppa (med problemeieren) kan sitte i en halvsirkel rundt prosesslederen. De kan også sitte i et vanlig klasseromsoppsett.

Deltagerne må komme med sine ideer formulert som stikkord eller korte setninger. Prosesslederen skriver så fort hun kan. Hvis det er noe hun ikke får med seg, så må hun be ressursgruppa si det på nytt.

Det er helt nødvendig at all kommunikasjon fra deltagerne i ressursgruppa skjer til prosesslederen. På en måte skal kommunikasjonen være til arket det skrives opp på via prosesslederen. Deltagerne må ikke snakke seg imellom eller kommentere det de andre sier.

En slik framgangsmåte kan brukes på alle trinn i CPS. I konvergenstrinn lar vi ofte deltagerne i ressursgruppa sette en strek på de tre (eller noen færre eller flere) ideene de vil velge ut. I konvergensen på problemtrinn må problemeieren velge til slutt etter en slik konvergens. Det er viktig at reglene for brainstorming følges.

Oppgaven til ressursgruppa er, som navnet sier, å være en ressurs for problemeieren. De skal bruke sine kunnskaper og ferdigheter for å hjelpe til med å løse problemet. De skal gjerne komme med helt nye og annerledes synspunkter og forslag.

En av hovedoppgavene til ressursgruppa kan ofte være å få problemeieren ut av det sporet han befinner seg i.

Den viktigste regelen for ressursgruppa er å følge prosesslederens anvisninger.

Den vanligste fallgruven for ressursgruppa er at medlemmene gjerne vil at problemeieren skal følge de forslag og råd de kommer med.

Vi skal nå se nærmere på sammensetning og trening av problemløsningsgrupper.

En gruppe trenger trening i problemløsning. En viktig del av treningen er å få gruppa til å fungere som et stimulerende miljø. Den må også trenes i å bruke forskjellige problemløsningsmetoder og teknikker.

For å lære metodene godt, er det nødvendig med en erfaren prosessleder. Men det er mulig å lære seg mye også uten en slik leder. En av de enkleste og mest effektive måtene å lære på, er å bruke en trinnvis prosess som for eksempel CPS. Som nevnt egner metoden seg godt som læremetode.

Du kan da gjøre slik:

Sett av en bestemt tid til hvert trinn og gå gjennom prosessen trinn for trinn. Det er lettere å styre utenom en del skjær når vi bruker en slik metode. Den gir også automatisk en del stimuli.

Det viktigste å passe på er å utsette vurderingene. Det betyr også at vi utsetter:

- forklaringer
- begrunnelser
- diskusjoner
- forsvar
- spørsmål
- oppklaringer

Alle informasjoner, problemformuleringer, ideer osv. kan settes fram som korte setninger, gjerne som stikkord. Det er ikke nødvendig at alle forstår eller er enige. Først til slutt bruker vi tid til mer snakk, og da først og fremst om de ideene og løsningene vi har valgt å gå videre med. Vi kan også legge inn en kort diskusjon på slutten av hvert trinn. Men dette kan lett utarte.

Bare det å gå gjennom trinnene i den rekkefølgen de har i CPS-metoden, kan gi gode resultater, spesielt hvis vi greier å utsette vurderinger og kommentarer.

Enda bedre resultater får vi hvis vi på hvert trinn sørger for litt divergens. Det kan vi få til ved å la folk komme med sine forslag og ideer til vi har en passe mengde. Noe som ligner brainstorming kan være bra nok til å begynne med.

Hvis en gruppe trener på metoder i kreativ problemløsning, vil det ofte påvirke miljøet i positiv retning også i andre sammenhenger.

En av de mest kjente former for kreativ problemløsning er brainstorming. Det finnes en rekke varianter. Brainstorming ble utviklet for å motvirke at så mye tid på møter ble brukt til å diskutere og kritisere ideer. Hensikten var å spare tid og å slippe ideene fram.

Vanligvis foregår brainstorming på den måten at en gruppe sitter sammen og arbeider med et problem. De lar det storme med ideer. Deltakerne legger fram sine ideer så fort de kommer på dem. Det skal ikke være noen vurderinger, kommentarer eller diskusjoner av de ideene som kommer fram. Det blir eventuelt gjort etter at selve brainstormingen er ferdig.

I dag har man gått mye vekk fra tradisjonell brainstorming, men i mer moderat form inngår den i mange moderne former for problemløsning. Brainstorming kan brukes sammen med, eller som en del av, de metodene vi har sett på.

Mange av de metodene som brukes i dag, er utviklet fra brainstorming og bygger på de samme grunnleggende prinsippene.

Brainstorming bygger på to hovedprinsipper:

- Utsatt vurdering. Formålet er å slippe kreativiteten løs.
- Kvantitet gir kvalitet. Tanken er at jo flere ideer vi har, desto større er sjansen for at det skal være en god ide blant dem.

Selv om brainstorming ofte brukes som en metode til å finne ideer, var metoden ikke bare ment for dette, men som en full problemløsningsmetode. Den var delt i tre deler:

Denne fasen består av to deler, forberedelser og problemdefinisjon. For-

beredelser betyr å samle inn og analysere relevant informasjon. Problemsdefinisjon er her å definere problemet ved å dele det opp i sine enkelte deler.

I denne fasen brukes brainstorming for å finne flest mulige ideer.

Her blir noen av ideene valgt ut. De blir bearbeidet videre enten ved hjelp av brainstorming eller med andre metoder.

Brainstorming er derfor en slags forkortet CPS. I virkeligheten ble CPS laget som en videreutvikling av Brainstorming.

Dette er den viktigste regelen. La alle ideer få komme fram. Vanligvis noterer vi ideene etter som de kommer. Det gjør ingen ting om det kommer dumme eller urealistiske ideer. Når vi siden skal velge ut de brukbare ideene, kan vi hoppe over dem vi vil.

For at de gode ideene skal komme fram, er vi nødt til å slippe fram de dårlige også. Og det viser seg ofte at dårlige ideer gir støtet til gode. I mange tilfeller vil de dårlige ideene vise seg å være de beste, etter at vi har tenkt oss mer om, eller bearbeidet ideene videre.

Prøv å være uformell. Tillat deg selv og andre å spøke, å komme med rare ideer, dumme ideer, utradisjonelle ideer og ikke minst tradisjonelle ideer (de kan ofte også være gode).

Hensikten er å få fram flest mulige ideer og å skape et godt klima for ideskaping.

Dette er prinsippet om at kvantitet gir kvalitet. Prøv å finne fem, eller tre, eller ti ideer til når det har stoppet opp. Ofte dukker de beste ideene opp etter at vi har holdt på en stund.

Se på de ideene som har kommet fram. Gir de nye ideer? Går det an å bygge videre på dem? Eller kan de kombineres?

Brainstorming er ment for bruk i grupper. Vanligvis blir det anbefalt å være fra fem til ti deltakere i gruppa. Men brainstorming er også blitt brukt i langt større og mindre grupper. Du kan også godt kalle det brainstorming når du holder på for deg selv, hvis du følger de fire reglene over.

Ofte blir det anbefalt å bruke fra en halv til en time på brainstormingen. Men prinsippene kan brukes selv om en holder på bare i noen sekunder eller minutter. Og enkelte brainstormingmøter kan vare i mange timer.

Vi kan legge fram ideene muntlig uten å skrive dem ned. Det kan gå raskere og mer utvungent hvis vi ikke skriver. Eller vi kan skrive dem ned etter som de kommer. Nedskriving av ideene gjør det lettere å huske dem.

Det gjør også at flere sanser blir stimulert. Hvis en person skriver ideene på en tavle eller store ark som er synlige for alle, er det lettere å bruke de eksisterende ideene til å finne nye.

Brainstorming egner seg best til enkle, lettforståelige problemer som er klart formulert, og til å finne mange og nye ideer til å løse slike problemer. Det er nettopp i ideskapingsfasen brainstorming mest blir brukt.

Mer kompliserte problemer kan også behandles med brainstorming. De bør da deles opp og hver del behandles for seg.

De beste resultatene får vi hvis brainstorming brukes sammen med, eller som en del av, andre metoder og teknikker. Brainstorming er ofte et viktig element i andre metoder. Prinsippene og reglene for brainstorming er oftest anvendbare også i andre metoder.

Undersøkelser omkring bruk av brainstorming har gitt svært varierende resultater, fra entusiastiske lovprisninger til at det gir dårligere resultat å bruke metoden enn å ikke bruke noen i det hele tatt. Noe av forklaringene ligger nok i at brainstorming er blitt brukt til problemer der den er dårlig egnet. En annen årsak er at enkelte har forsøkt å bruke metoden med utrente prosessledere og grupper. For å få brainstorming til å fungere, trengs det trening.

Brainstorming egner seg godt til å brukes i de divergerende fasene i en CPS-prosess.

Det finnes en del varianter av brainstorming som er relativt enkle å få til å virke. Vi skal se nærmere på noen av dem.

5.7 Ideskriving - Brainwriting

Brainwriting er en skriftlig form for brainstorming. Vi kan bruke metoden for oss selv eller sammen med andre. Sammen med andre kan bety at vi sitter sammen i en gruppe eller at vi arbeider hver for oss.

Prinsippene og reglene er de samme som for vanlig brainstorming.

En av fordelene ved brainwriting er at det foregår mer anonymt enn vanlig brainstorming. De andre hører ikke ideen med det samme vi legger den fram, og det kan gjøre at vi blir mer modige i våre forslag. Det er lettere å unngå de direkte og indirekte evalueringene når vi bruker brainwriting. Det er ofte lettere å få til brainwriting enn muntlig brainstorming.

På den annen side mister vi stimulansen fra det talte ord. Det blir lett mindre engasjerende og spontant med brainwriting enn med brainstorming.

Det finnes mange varianter av brainwriting, og vi skal se på noen av de viktigste.

Dette betyr at vi bruker en notatbok til å skrive ned ideene. I praksis er det ofte greiest å bruke en ringperm, slik at vi kan sette inn nye ark der det trengs.

Vi bruker et ark til hver ide. Ideen skriver vi øverst på arket. Resten av arket kan brukes til å bygge videre på den. Vi kan komme med tilleggsideer, identifisere sterke og svake sider og bearbeide ideen videre på andre måter.

Vi kan også bruke notatbokmetoden for den trinnvise CPS-prosessen. Vi har da egne ark for hvert trinn. Både på arkene for informasjon og for problemformulering kan vi skrive fortløpende og begynne på et nytt ark når det forrige er fullt. For ide- og løsningstrinnet er det greiest å begynne på et nytt ark for hver nye ide eller løsning. På handlingsplanarka kan det også være greit å begynne på et nytt ark for hver løsning vi lager handlingsplan til.

Disse rådene bør ikke følges altfor nøye. Det kan for eksempel virke mer stimulerende om vi skriver alle ideene under hverandre på det samme arket.

Du kan bruke en slik notatbok for deg selv. Den kan også brukes av flere personer sammen. Metoden kalles da kollektiv notatbok. Hver person kan lese hva de andre har skrevet og føye til nye ting selv.

Når grupper bruker en slik notatbok, må noen ha ansvaret for å følge opp det som blir notert. Notatboka bør gjennomgås med jevne mellomrom. Det som er skrevet, bør bearbeides og presenteres for videre bruk.

Denne metoden kan brukes sammen med andre metoder. Vår erfaring er at kollektiv notatbok fungerer best hvis den blir brukt sammen med andre metoder, enten før eller etter møter, eller begge deler. Brukt før møtet gir den et bedre startgrunnlag for møtet. Brukt etterpå kan den gi mulighet til bedre bearbeiding og til å fange opp alt som dukker opp i bevisstheten etter at møtet er ferdig.

Notatbokmetoden kan være til stor nytte selv om den blir brukt helt alene. Det gjelder også om du bruker den for deg selv.

Den brukes i grupper. En variant er slik:

1 Gruppa setter seg rundt et bord. Alle kommentarer og vurderinger er forbudt. Ingen skal si noe så lenge prosessen foregår.

2 Blanke ark deles ut til alle deltakerne. Hver deltaker skal til å begynne med skrive ned minst fire ideer (for eksempel). Ideene skrives øverst på hvert sitt ark.

3 Når en ide er skrevet på et ark, blir arket lagt midt på bordet. Dette er idébanken.

4 Hver av gruppedeltakerne tar et ark fra idébanken. Deltageren ser på ideen som står der, og skriver på nye ideer. Han eller hun kan når som helst legge dette arket tilbake i idébanken og ta et nytt, eller skrive opp nye ideer på toppen av nye ark som også legges i idébanken.

5 Prosessen avsluttes, og alle arkene med ideer blir samlet inn. Så må ideene vurderes og bearbeides. Det kan skje der og da eller seinere. De samme personene eller andre kan stå for utvelgelsen og bearbeidingen.

Løsarkmetoden kan også foregå på andre måter. I stedet for å sitte samlet kan deltakerne sitte hver for seg. De enkelte kan da arbeide med ideskapingen til forskjellig tid og når det passer dem. Prosesslederen samler inn ideene.

Denne prosessen kan gå gjennom flere omganger. De første ideene blir gruppert og delt ut til deltakerne. Deltakerne bearbeider de ideene som foreligger, eller kommer med nye.

Denne formen for brainwriting egner seg også godt til å blandes med andre metoder. Den kan brukes før og etter møter som bruker brainstorming eller helt andre metoder.

I denne metoden henger vi opp store ark (for eksempel flipoverark) på veggene i rommet. Deltakerne går rundt og skriver på disse arkene. Det er ikke lov å si noe, vi går rundt og skriver uten å forstyrre hverandre.

Vi ser på hva de andre har skrevet, og bruker dette til å bygge videre på. Det er derfor en fordel at hver deltager bare skriver noen linjer på hvert ark før hun skriver på det neste. På den måten får vi lest bedre hva de andre skriver og vi får blandet bidragene bedre.

Vi kan bruke gallerimetoden i en enkelt fase av problemløsningen eller gjennom hele prosessen. Med CPS kan vi henge opp arkene i rekkefølgen: fakta, problem, ide, løsning, aksept og handlingsplan. Disse stikkordene brukes også som overskrifter på arka. Deltakerne går da fra fakta til problem osv. Når de har vært på handlingsplan, begynner de på en ny runde og kan fortsette slik i runde etter runde. Hver deltaker følger sitt eget tempo.

Det at en må bevege seg, kan virke stimulerende på tankeprosessen.

En variant av gallerimetoden er at deltakerne skriver på små ark som de klistrer opp på de store arkene etterpå. Vi kan også henge opp A4-ark og skrive på dem.

Gallerimetoden egner seg også godt til bruk sammen med andre metoder. Vi kan for eksempel ta en pause der vi bruker lysbilder og musikk som stimuli, før vi igjen går tilbake til skrivingen. Eller vi kan bruke gruppediskusjoner før, under og etter skriveperiodene.

Det er mulig for mange å delta. Produktiviteten blir fort stor fordi alle skriver så raskt de kan eller så fort de finner på noe.

Alle tenker i sine egne baner. Metoder som baserer seg på skriving, tillater i større grad den enkelte å fortsette i sine egne baner. Gallerimetoden kombinerer dette med at hver deltager også får stimuli fra de andre.

De forskjellige formene for brainstorming kan brukes om hverandre. Ofte vil vi veksle mellom muntlig og skriftlig brainstorming.

Oppgave 5.1
Finn en egen oppgave og/eller bruk følgende problem: Finn flere aktiviteter som kan tilbys togreisende. Skriv ned ideene dine etter som du får dem. Prøv å få flere ideer, men la være å skrive dem ned.

Oppgave 5.2
Foreta en muntlig brainstorming for deg selv, enten på det samme problemet eller et annet som du selv finner.

Oppgave 5.3
Lag din egen idenotatbok. Det kan gjerne være en ringperm der du kan sette inn nye ark etter behov. Du kan også ha en notatbok som er liten nok til at du får plass til den i lomma og kan ha den med deg.
Bruk denne eller disse idebøkene til å arbeide med oppgaven: Hvordan gjøre min undervisning mer kreativ?

Oppgave 5.4
Hva kan du bruke av det som er gjennomgått i dette kapitlet til?
Og hvordan? Bruk gjerne CPS til å finne det ut.